Jula ække helt den samme uten

Jeg har visst glemt at jeg har en blogg! Sorry for den. Vært så mye annet i livet lately. Helt ærlig, jeg syns førjulstid er stresstid, jeg. Vet at mange gleder seg over desember og snø og alt, mens jeg tenker “å helvete åssen skal jeg rekke alt som er å rekke før jul!?” For første gang er jeg ikke elev eller student i jula, men selv om jeg slipper eksamenstid er det søren meg ikke det samme som at det ikke er mye å gjøre på jobb før jul. Heldigvis er det snart litt ferie, så jeg er snart ferdig med å klage. Onsdag kveld stikker jeg til Danmark for jula, og da slipper de her hjemme unna meg for en uke. Da blir det litt pusterom for alle, kan man si… Neida. Joda.

Men hei, jeg skal ikke bare klage over førjulstida. Førjulstid betyr jo også julebordtid! I år har jeg vært på intet mindre enn tre. Mine tre første noensinne forsåvidt, siden det alltid har krasjet med eksamen tidligere. Triste saker. Fått tatt det igjen nå da, kan man si. Først Nycomed-julebord, helt greit. Var halvdårlig, drakk nesten ikke og tok kvelden nokså tidlig. Ække så greit alltid. Men der la jeg tydeligvis grunnlaget for julebord #2, for frøken lærlingkollega og jeg ble invitert på dette av folk vi ble kjent med på det første. Julebord for fem trenger forresten ikke være kjipe greier! Julebord #2, altså det kun med fem deltakere, varte i intet mindre enn 15 timer. Verten ville fortsatt ikke vi skulle dra etter disse femten timene, men vi tenkte at det var greit å slutte før vi brukte hele dagen derpå på det også. Det tredje tok av, som det alltid gjør med Oslo Grafiske Fagforening! Første og siste gang jeg drikker mengder alkohol på en hverdag, fyfaen ass. Men var verdt det! Har en liten webkamerabildeserie fra tiden rundt OGF-julebordet til ære for bloggen.

Før julebord. Det eneste tidspunktet jeg så relativt edru, ren, pyntet og ordentlig ut.

Dagen derpå; tidenes beste fredag, altså i går. Sov borte, men vertskapet lot meg ikke sove likevel. Resulterte i at jeg fortsatt var full da jeg sto opp. Stakkarslige greier. I går var en skikkelig gøy jobbdag. Fikk gjort masse. Næt.

Drita som jeg var mistet jeg min eneste extensionsbørste på byen. (Ja, som om det ikke var nok med julebord på en torsdag måtte noen av oss ut etterpå, da…) Formen er god nå altså, men jeg ser jo fortsatt helt jævlig ut.

Konklusjonen er at uten julebord hadde jeg dødd av stress før jeg hadde nådd frem til jul. Men akkurat nå er det helt greit at det er et år til neste gang.

Showoff

Fått nytt hår siden sist, da, og følte det var bloggmateriale. Litt rosa må man da være innimellom? Bettina sto for arbeidet, beundrer dem som klarer dette på en arbeidsdag… Men det ble mye hybelkos ut av det da, det skal man ikke kimse av!  Idag fikk det seg en liten klipp av Kristoffern min, så nå kan jeg endelig kalle det ferdig. Før-bilder er det bare å bla litt for å se (og nei, jeg har ingen spesielt gode). Overdrevent langt ville jeg ikke ha det, selv om man kanskje typisk tar det når man først skal ta extensions, men ville unngå å se ut som en midget følte at det var dette jeg ville kle best.

Sånn, takk for oppmerksomheten, dere kan gå tilbake til livene deres nå.

Grafisk helg, laushår og bronkitt

…Der har dere tiden siden forrige innlegg kort oppsummert.

Forrige uke tok min kjære Bettina kurs i hairextensions, med meg som modell. Foreløpig har det blitt flere sessions med påsetting, da dette er sykt tidkrevende med masse bittebittesmå fester som skal inn i håret – men det blir veldig sosialt også, da! Kan anbefale Bettinas salong der man får kongebehandling med kongeplassen i sofaen, fritt kanalvalg, nødvendig proviant og pc til låns for anledningen. Mens hun nøye og proft setter på deg de lange lokkene som skal bli dine følgesvenner de neste månedene. Vi har dessverre ikke hatt så mye tid sammen (høres ut som et langdistanseforhold…) da, så det har ikke rukket å bli ferdig helt enda. Men langt hår har jeg fått, og når det blir ferdig skal jeg komme med litt ordentlige bilder. Men ikke nå. For nå ser jeg ikke særlig bedre ut enn det jeg føler meg, så her får dere bare et stakkarslig halvsensurert webcambilde fra kjellerstua hos mor.

Jeg er syk, blitt ganske ille etterhvert også, og mistenker at jeg har fremprovosert det litt selv. Dårlig med søvn forrige uke, pluss helgeturen jeg bare MÅTTE få med meg selv om jeg følte meg litt skral – ja… Jeg har vel ikke vært så grei med meg selv. Og det kjennes. Jeg har bare aldri hatt spesielt dårlig immunforsvar og innbilte meg at dette skulle gå fort over, så jeg satte behovene litt til side og dro på kurshelg med Oslo Grafiske ungdomsgruppe istedet. Hadde jo gledet meg til turen i evigheter, så jeg så ikke egentlig noe annet alternativ. Og tross formen i etterkant angrer jeg ikke et sekund!

Bilde lånt (høres så mye bedre ut enn stjålet…) fra Facebook

Denne herlige gjengen hang jeg med fra fredag til søndag, på en tur jeg aldri har sett lignende av. Vi reiste av alle steder til Hamar på hotell & konferansesenter, og levde litt kongelig:

Ja, her bodde jeg alene faktisk…

Og så møtte jeg så mange bra folk at jeg ikke klarte å la være å drikke med dem likevel (huge drikkepress liksom), selv om jeg i utgangspunktet hadde bestemt meg for å ta det heeelt med ro. Bruker samme unnskyldningen som de overtalte meg meg: “Drikk dette her du, det er godt for halsen!” Men vet dere hva? Det funka egentlig ikke så bra. For å forsvare meg litt igjen drakk jeg en halv flaske hostesaft som heller ikke ga noe som helst utslag og spiste en liten haug halspastiller uten effekt. Men tross dårlig med søvn på grunn av hoste hele natten og at jeg trodde jeg våknet i helvete – men så var det bare feberen – så ble det litt kurs, det ble god mat, det ble mye latter (altfor mye på et tidspunkt, trodde jeg skulle dø), det ble gokart (og fyfaen som laget mitt eide! Vi vant ikke, men det snakker vi ikke om) og det ble et trylleshow jeg ikke har sett eller hørt maken til tidligere (ganske annerledes enn slike for kids på juletrefest, bare så vi har det klart). Og det ble en hel del mer jeg ikke tør å nevne høyt på verdensveven…

Og så ble det bronkitt, da. For når jeg kom hjem var det ikke mye igjen av godformen. Så her sitter jeg med både morfin og astmamedisin, og litt antibiotika og enda litt flere piller jeg må ta. Legevakten i Storgata er forresten ikke å anbefale på en mandag kveld/natt med mindre man elsker å kaste bort massevis av timer på å stirre i en vegg mens man hoster ut lungene. Rømte hjem til mor for anledningen, og her blir jeg til jeg tør å ta vare på meg selv igjen, og til sykmeldingen ikke redder meg fra den harde hverdagen lenger.

Men bronkitt eller ei – byr anledningen seg igjen tar jeg med hele OGF-gjengen og turer tilbake til Hamar og gjør alt sammen om igjen. Anytime!

Byebye Tøyen

For noen uker siden ble jeg nok en gang (referanse i tilfelle dere ikke husker forrige gang) stoppet av en tilfeldig forbipasserende (“”"”"”tilfeldig”"”"”"…) rett utenfor blokka på Tøyen. Klokka var vel rundt ett, natt til en søndag, og selv om det denne gangen var en ung herremann med litt norsk i ordforrådet som henvendte seg, og selv om han ikke fulgte etter meg inn i bygningen, var det faen ikke gøy å måtte bruke kveldens siste krefter på å rive seg ut av et fast armgrep og en leppeformasjon som uten tvil var klar for litt action. La oss ikke gå i detaljer.

Uansett – jeg har flyktet fra Tøyen og disse mindre hyggelige hjemkomstene nå. For litt over en uke siden pakket jeg tingene mine og plasserte meg på hyggelige Grünerløkka istedet, ikke langt fra fine Birkelunden. Jeg har flyttet, med andre ord! Det er dessverre ikke så mye å vise bilder av enda, da leiligheten bærer preg av flyttekaos foreløpig, men til tross for det har vi det veldig koselig her, med stor stue, kamin, balkong, nytt kjøkken og hvert vårt lille soverom. Foreløpig vil jeg påstå at jeg har fått meg en fin roomie også, som forresten er ett av de menneskene jeg har kjent lengst, da vi regelrett møttes på fødestua for drøyt 21 år siden. Kollektivlivet er helt nytt for meg, men hvis det fortsetter sånn som det har vært til nå, kan jeg ikke annet enn å si meg veldig fornøyd med situasjonen. Og siden jeg nå bor på et mindre skummelt sted og midt i et knutepunkt av kollektivtrafikk forventer jeg masse besøk fremover. Så dét.

So long bitches, forhåpentligvis blir det ikke like lenge til neste gang.

Cheers to the freakin’ weekend

Mens sensommeren gikk ut på å ta tak i livet mitt, har jeg i det siste følt at alt går helt av seg selv. Det hjelper selvsagt at jeg er blitt vant til å stå opp tidlig og jobbe fulltid – har kommet litt over det stadiet der jeg flyr rett hjem i sofakroken etter jobb og halvsover hele kvelden – men i det siste har jeg opplevd å bare få servert hyggelige vennekvelder på rekke og rad. Det er litt rart å tenke på at det først er nå i det siste jeg har fått ordentlig kontakt med flere folkehøgskolevenner igjen, men bedre sent enn aldri vel?

Litt penger har vel gått med også i det siste, skal det innrømmes. Sånn blir det spesielt når jeg skal få håret fikset i salongen til min kjære Kristoffer, og vi etter det ender med å stikke på Nobilis oppi gata, spise kalveentrecote (eller noe?), drikke god vin til og fancy dessert og drinker etterpå.

Måtte bare legge ved dette fantastiske bildet som Kris tok av oss under varmelampene…

Men – verdt det! Bra at jeg er glad i grøt også da, for etter å ha sjekket kontoen i stad fant jeg ut at det blir mye av det fremover. Og litt færre turer på byen, kanskje? Men kan ikke hjelpe for det, det er jo så kos! Forrige helg dro jeg f.eks. på lærlingfest, var usikker på om jeg ville siden jeg skulle dra alene hjem til en jeg ikke kjente fra før. Men i sånne tilfeller er jeg glad jeg ikke er spesielt sjenert, for jeg møtte masse koselige folk som driver med det samme som meg, og det folkeslaget kjenner jeg så å si ingen av fra før. En veldig, veldig fin kveld! En av mange i senere tid.

…Ja, jeg har vel blitt litt livsnyter i det siste. Men bortsett fra at lommeboka ikke liker det, er det akkurat sånn jeg vil ha det.

I’m a tweeter, you know

Tenkte bare å informere om Twitter-widgeten min! Jeg twitrer en del hyppigere enn jeg blogger, og er det stress å gå inn på twitter.com for å sjekke, har jeg de siste tweetsa mine i høyre kolonne, helt nederst.

Sånn, da trenger jeg ikke kjede de som stikker innom for å sjekke updates. Spesielt interesserte kan trykke på “Kvitter”-overskriften, så får dere trynet og ordene mine smurt over skjermen på 1-2-3. Bra deal, lover dere!
(Og så er det lov å følge meg om dere er på Twitter selv, da.)Kvitre kvitre.

Lærlinglivet, og alt det utenom

Denne uka har jeg ikke jobbet i det hele tatt, men vært på kurs på Opplæringssenteret for visuell kommunikasjon. Veldig, veldig lærerikt. Selv om jeg hadde mye av dette på vgs, føler jeg det var litt begrensa hva jeg lærte og hvor mye jeg husker av det. Og når det er dette jeg jobber med til daglig kan det jo være litt okey å kunne litt mer. Dessuten får jeg smake litt skolebenk, og det passer meg i grunnen veldig godt da jeg syns skole er ganske ok. I doser.

Helgen har vært den perfekte oppladning til å ta tak i en ny uke på Nycomed, som jeg igrunn har savnet litt. Siden mine fine venner har bursdag helt oppi hverandre ble det dobbel bursdagshelg, med feiring av Kristoffer på fredag og Marielle på lørdag. To fine kvelder, men jeg satte pris på at ikke begge ble like sene. Jeg er verken skapt for nachspiel eller å gå hjem fra det på et tidspunkt jeg vanligvis står opp på. Så nå er jeg forkjøla, hurra. Men – worth it!

Ha en fortsatt fin søndagskveld!

10.09.2011

Det er lørdag ettermiddag, og jeg har enda ikke kommet meg ut av pysjen. Er alene i huset til mor mens hun er på en kanariøy og mest sannsynlig ligger i sola og døser. Hvis dere tror jeg er misunnelig tar dere feil. Jeg har nemlig blitt satt til å passe katta og hamsteren, og bare for å gjøre oppholdet utenfor byen litt kjipere har hun solgt bilen så jeg sitter igjen med en buss som går en gang i timen og ikke korresponderer med toget for fem flate øre. Nei, jeg er nok ikke så stor fan av denne utilgjengeligheten. Jeg mener fortsatt at det er deilig å være her og slappe av innimellom, men ikke i lengre perioder om gangen.

Derfor skal jeg, så snart jeg er ferdig med å kaste bort dagen på å sove og sløve i pysj foran tven, slenge på meg noe litt finere og komme meg på bussen til Ekeberg for å treffe gutten som ga meg mitt første kyss og mest sannsynlig ha en fortreffelig kveld, da en kjedelig stund med ham er noe jeg etter ti-tolv års vennskap fortsatt har tilgode å oppleve.

Han ble forresten forlovet nylig, med en mann, så det sier vel litt om hvilken innvirkning jeg hadde på gutter da jeg var ung og uerfaren. Liker å tro det har forandret seg i de senere årene, men man skal vel aldri si aldri?

Håper dere også får en fantastisk kveld!

Long time no see

Dro visst en Voe med den tittelen, satser på at ingen merka det…

Plutselig fikk jeg se at det nesten er to uker siden jeg blogga, og helt ærlig får det meg til å føle meg litt nytteløs i forhold til mine flinke bloggvenner, så nå prøver vi igjen. Greia er bare at når jeg prøver å oppsummere litt fra tiden som har gått, tittet jeg alltid i avtaleboka mi for å komme på hva jeg faktisk har bedrevet den med. Nå om dagen har jeg ingen avtalebok (og det er litt frustrerende når man er så avhengig som meg), så jeg får droppe resymeet side jeg faktisk er elendig til å huske dagene som har gått. Det eneste jeg med sikkerhet kan si er at jeg har hatt noen slitsomme uker og fantastiske helger.

At ukene er slitsomme ber jeg jo litt om selv. Etter noen runder med meg selv både i hodet og på visninger har jeg funnet ut at det er uaktuelt for meg å flytte nærmere jobb, som jeg for litt siden tenkte ville være det smarteste da livssituasjonen min har gitt meg rom til å kun ta hensyn til meg selv på den fronten. Men hva har jeg egentlig igjen for å bo et sted som er nærmere jobb når jeg blir lengre borte fra alt jeg har kjært? Jeg vet ikke om det var behovet for å rømme fra alt som fikk meg til å tenke tanken, og nå som jeg føler meg litt mer som meg selv igjen har jeg vanskelig for å forstå at jeg på et tidspunkt befant meg på visning helt ute i Heggedal, sør for Asker. Men jeg merker hvor mye jeg trenger å ha menneskene jeg er glad i rundt meg, og det har jeg så absolutt ikke på den siden av Oslo. Den gale siden. Problemet er bare gjerne at det er umulig å finne bolig for en særing med husdyr og behov for både privatliv og armslag midt i bymaset, så dillemmaet lå litt der også. Det sies om kjærligheten at man ikke finner den før man slutter å lete, og da jeg sluttet å innbille meg at den perfekte byleiligheten skulle bli min uten å gjøre meg personlig konkurs og hadde kastet inn håndkleet, datt det plutselig ned et veldig hyggelig tilbud i fanget mitt helt uten videre. Og sånne sjanser griper man! Litt som i kjærligheten, vet dere.

Nok detaljer om det for en liten stund. Poenget er at jeg som hele tiden innbiller meg at jeg ikke liker å bo midt i smørja egentlig elsker det, selv om det så ikke får meg til å slappe like godt av som hjemme på Kolbotn. Jeg elsker å være få minutter unna der ting skjer, verdifulle venner, søndagsåpne butikker, og unna buss/trikk/bane/tog som frakter meg overalt når jeg vil bort litt. Jeg får så mye igjen for det at de to timene reisevei til og fra jobb i bunn og grunn blir mer enn verdt det, da den tida tas igjen når jeg bare trenger å stikke hodet ut av døra for å være sosial. Så nei. Oslo, min fødeby, deg er jeg ikke klar for å forlate på en god stund enda, selv om du sliter meg litt ut i hverdagen.

Jeg som pleier å finne meg til rette med vinterdepresjonen ganske tidlig etter sommeren har i år klart å utsette hele prosessen så langt, godt hjulpet av de utrolig fine helgene jeg har hatt i det siste. Det er lenge siden jeg har hatt det så kos og ledd så mye som jeg gjør de to-tre siste dagene i uka for tiden. Det er utrolig hva gamle, nye og nære venner kan gjøre med humøret og selvfølelsen, og jeg føler jeg fortjener hvert minutt. Så mye at jeg er litt trist over at det fortsatt er onsdag, for jeg vet at den kommende helga ikke blir noe unntak fra de foregående.

Sorry at jeg er slækk blogger, skal gjøre et forsøk på å bruke denne tingen av en blogg litt oftere og begynne å dokumentere alt jeg gjør med bilder og drive masse produkttesting og leve skikkelig dyrt så jeg kan stille meg på linje med alle de profilerte bloggdronningene og bare tjene millioner og aldri trenge å jobbe igjen. Noe sånt.

Fake a smile

Det er ikke så ofte jeg virkelig føler at livet gir meg et hardt spark i magen. Jeg har ikke måttet gå igjennom så mange ordentlige fæle ting i livet, så jeg føler meg ganske uforberedt på det som skjer meg nå for tiden. Jeg er ikke vant til å bli sviktet og spyttet på av menesker jeg trodde var glade i meg, og definitivt ikke vant til å møte så lite forståelse for, og hensyn til, at magen og hjertet vrenges.

Men det nytter ikke grave seg ned heller. Lar man livet stoppe opp, serverer man motparten bevis på at man lot den styre livet sitt, på sølvfat. Jeg nekter å ta dette som et tap, men la det bli en døråpner for nye, bedre relasjoner. Selv om jeg ikke har kommet meg på beina igjen enda, kan jeg jo late som. Og ved å la menneskene rundt meg tro at jeg har det fantastisk har jeg innimellom lurt meg selv til å tro at det stemmer også. Hvis man tillater livet å være bra – selv om man vet det ikke stemmer, og selv om bare for en liten stund – så blir det bra også. Til sist. Kanskje ikke så dumt å klistre på et falskt smil innimellom?

Ser folk egentlig om man smiler uten å være glad? (Det er forresten ikke lov å mobbe for at jeg har blitt hekta på Photo Booth, jeg vet at det er superteit!)

Det har jeg iallfall tenkt å gjøre nå. Uka har vært interessant, men også slitsom, og nå unner jeg meg en kjempehelg med masse fine mennesker. Jeg skal treffe jenta jeg var som erteris med på ungdomsskolen, i tillegg til gamle og nye venner og bekjente. Faktisk kommer de til meg om ikke så lenge, så jeg skal ikke sitte og emoblogge så mye lenger nå. Litt senere blir det å trippe ut i regnet og på semesterstartfest, og i morgen skal jeg være med de beste jentene jeg vet om og ha det jeg tror blir en fantastisk kveld. Jeg har egentlig masse fine mennesker i  livet mitt! Det er bare innimellom ikke så lett å se forbi de menneskene som for tiden tar litt for mye plass der.

Story of my life akkurat nå.