Tøyen, ass

I dag på jobb i bakeriet kom vi i prat om å komme seg hjem fra nettopp jobb, og jeg fortalte at jeg egentlig kan gå hjem fra sentrum på et kvarter, selv om jeg som oftest havner på banen (ikke døm meg, er jo gjerne sliten etter noen timer med konstant ståing og gåing). Spesielt når jeg vil fort hjem på kvelden, sånn som i kveld.

“Men er det ikke litt skummelt å gå til Tøyen om kvelden, a?” sier co-worker.
“Neeh, er ikke så ille som folk skal ha det til. Har ikke opplevd noe ekkelt der så langt iallfall”, svarer jeg.

Det var lett å svare på den måten helt til det faktisk skjedde, sånn bare noen øyeblikk senere. Jeg skjønner nå at det kanskje er lurt å være litt mer kritisk til dette stedet… Fra t-banen på Tøyen og hjem bruker jeg ca 3 minutter, men likevel var det en ukjent mann, sikkert 40 år gammel, som rakk å følge etter meg et par hundre meter før han stoppet meg og begynte å snakke til meg, dette klokka elleve++ på kvelden og uten andre folk rundt. Han introduserer seg og vil vite hva jeg heter, og siden vi er ca 30 meter fra blokka mi tenker jeg “Kanskje han bor der han óg? Jeg får vel hilse da.” Og aldri om jeg hilser på fremmede på Tøyen igjen, han tar hånda mi og kysser den! Ekle, gamle mannen liksom. Det var bare creepy, han hadde for lengst tråkket over intimgrensa mi.

Jeg fortsatte å gå de siste meterne til inngangsdøra, og han bablet noe “vær så snill, bli her, jeg vil bli kjent med deg” eller noe, han snakket så dårlig norsk at jeg ikke skjønte hva han ville. Rotet febrilsk i veska etter nøklene mine mens han sto der og tok tak i hodet mitt og prøvde å kysse meg i panna, selv om jeg strittet imot. Ble så stressa at jeg ikke klarte å finne frem nøklene. Jeg begynte istedet å famle etter ringeklokka vår siden jeg visste at Tommy var hjemme, og brukte en liten evighet på å finne den riktige ettersom det er 96 forskjellige ringeklokker der. Tommy svarer, og jeg tenker at herr superekkel skjønner vel nå at det er en annen kar i bildet og dermed gir meg opp, men neida. Jeg får endelig opp døra og nærmest løper inn uten å se bak meg, men han følger søren meg etter, selv om det nå er tydelig at han ikke hører hjemme i bygningen. Trykker på heisen og føler den bruker en evighet ned. Til sist er den der, og mannen prøver enda en gang å ta tak i meg og kysse meg i panna, og da blir jeg så redd at jeg begynner å skrike til ham. “Du følger IKKE etter meg inn i heisen! Hvis ikke du bor her syns jeg du skal gå NÅ!”

Og heldigvis ble det slutten på historien, jeg fikk ta heisen i fred selv om han sto igjen og protesterte til døra lukket seg. Men fy flate, fra nå av skal jeg være mer skeptisk til folk på gata her… Huff!

Hvorfor kan ikke alle bare være snille og greie og sånn, a..?